20 tvangsutsendte kosovo-serbiske barn fra en kommune i lørdagens aksjon.

Lørdag kl.0400 om natten gjennomføres en av tidenes største tvangsutsendelser av asylsøkere fra Norge. Fra vår kommune Vadsø er det vedtatt å sende ut ca.38 kosovo-serbere. 20 av disse er barn under 18 år. De resterende 18 som det er vedtatt tvangsutsendelse på er søsken over 18 år, enslige mødre og foreldrepar. Til sammen er det 10 familier dette rammer i Vadsø.
Det er altså ingen enslig menn som tvangsreturneres, heller ikke Mulla Krekar nok en gang.

De fleste av disse barna har vært i Norge mer enn 2 år. Tvangsutsendelsen av barnefamilier er sjokkerende og skammelig. Jeg har svært god kjennskap til historikken og saksbehandlingen til flere av familiene. Vedtakene fra UN/UDI bærer preg av standardoppsett og at humanitære forhold og barns beste i liten grad er vurdert. Behandlingen som er gitt disse familiene og barna kan simpelten ikke godtas av samfunnet vårt.

Fra Hattfjelldal er det samme dag tvangsutsendt en familie med 3 barn via Bodø. Ingen vet nøyaktig hvor mange av de 70 tvangsutsendet kosovo-serberne som er under 18 år gamle. Det er iallefall ikke tvil om at denne returen var en barneforsending. Både fra Vadsø og Hattfjelldal er det nordmenn som har hatt kontakt med de ulike familiene etter at de kom til Beograd og det er sjokkerende forhold familien er “kastet” ut til.

Familiene forteller om identiske opplevelser. På flyet til Beograd er de blitt opplyst at de skal få hjelp når de ankommer Serbia. Ved ankomst blir de overlatt til seg selv og flere må sove på gaten. Hos innvandringsmyndigheten får familiene beskjed om at det ikke finnes noe hjelp å få. De serbiske myndighetene anbefaler derfor kosovo-serberne og dra “tilbake” til Kosovo. Serbiske myndigheter har blitt “presset” til å inngå denne mottaksavtalen dersom de ønsker å bli en del av det gode EU-selskapet. Her har regjeringen altså droppet barneforsendingen i Beograd, uten identifikasjonspapirer, penger, husly eller noen som helst forsikring om at disse barna ivaretas. Dette gjelder altså minst 23 barn! Den norske regjeringen fastholder at kosovo-serberne er Serbias ansvar, og serbiske myndigheter gir familiene tilbakemelding om at de ikke kan påvente noen hjelp fra serbiske myndigheter. En vanvittig situasjon!

Vi kan ikke akseptere denne behandlingen, selv om familiene har fått endelig avslag på asyl i Norge og har oppholdt seg ulovlig en periode.Dette faktum legaliserer ikke at den norske regjering, den norske befolkning og norske organisjasjoner kan tillate seg å behandle mennesker uverdig. Det disse barna, foreldreløse ungdommer og foreldre nå opplever er mer enn uverdig og smålig av den norske regjeringen.

Alle familiene vi kjenner til har flyktet fra forhold i Kosovo som er preget at etnisk forfølgelse, hverdagsterror og psykisk trakasering. Dette er det også redegjort for i intervjuene som UDI gjennomfører med asylsøkere ved ankomst. De har søkt asyl i Norge med ønske om en fremtid uten forfølgelse og en “normal” oppvekst for sine barn.

Når en kjenner til disse menneskenes liv fra Kosovo er det ikke vanskelig å forstå at deres psykiske situasjon ved første gangs ankomst til Norge var vanskelig. Familiene har så måtte gå gjennom en belastende saksbehandling i flere år i Norge. Dette er en psykisk påkjenning som er utover det jeg tror vi etniske nordmenn kan forestille oss. Flere av foreldrene er enslig mødre, og samtlige foreldre har “tatt ansvar” for å gi barna sine håp og tro på framtiden. Dette har de gjort ved å aldri gi opp håpet om at den norske regjering skulle aksptere den etniske forfølgelsen de har vært utsatt for og gi familiene opphold på humanitære grunnlag. De har holdt “hodet over vann” og psyken under kontroll ved å delta aktivt i lokalsamfunnet, lært seg språket, påtatt seg samfunnsoppgaver og skaffet seg arbeid.

I dag sitter mange nordmenn og “vasker sine hender” og sier at foreldrene har ansvaret for situasjonen de har satt barna i. Jeg synes det er beundringsverdig at foreldrene til tross for alle psykiske påkjenninger de har vært utsatt for – aldri har gitt opp håpet. Det er ikke foreldrene eller barna som skal “betale” for at vår nasjon har saksbehandlingstid som er kritikkverdig. Familiene har fått avslag med bakgrunn i at det ikke er en sikkerhetsrisiko i landet de returneres til – det er kun fattigdom og et land de aldri har hatt et forhold til!

UDI har hatt full mulighet til å gi disse barna opphold med bakgrunn i humanitære grunner. I stede fastholdes det nå at avslag var den eneste mulighet og sannhet. Majoriteten i den norske befolkning akspterer dette, og svært få reflekterer over at dette ikke er den eneste sannheten og at UDI har hatt mulighet til å innvilge disse barna opphold nettopp gjennom norsk lov – både på humanitært grunnlag og gjennom barnekonvensjonen. Gjenntatte ganger repeteres det altså i media fra politikere og UDI at kosovo-serberne har fått avslag på asyl/opphold med bakgrunn i Norsk lov, og at det er DE som er forbrytere som ikke akspterer dette.

Norge har i 1991 akseptert Barnekonvsensjonen som en del av norsk lov. Det kjedelige faktumet for våre politikere er at barnekonvensjonen står OVER norsk lov. FNs barnekomite gjør vurderinger i forhold til hvordan de enkelte land følger opp nettopp barnekonvsensjonen. Norge har i 2010 fått påpekt hvordan vi (Norge) bør jobbe for at rettigheter i barnekonvensjonen skal oppfylles. Her anbefaler FNs barnekomite blandt annet at Norge må jobbe grundigere med asylbarns rettigheter. Sitat – Det bør gjøres et løft i rettighetene for barn som søker asyl i Norge.

Det er soleklart at når regjeringens mål om 5.900 returnerte aylsøkere i 2010 skal oppfylles, er det enkelt å gå til storaksjon med å “fylle opp” kvoten med barn, ungdom og enslige mødre.Til tross for FNs barnekomites anbefalinger om å gjøre et løft i asylsøker barnas rettigheter – har det ikke på noe tidspunkt vært ytret en tanke eller muligheter for at endringer i norsk lov kan være med på hjelpe asylsøkerbarn. Nei, faktum er at – barn og undom må forholde seg til vedtak som er gitt ut fra vedtatte norsk lover! Det kan virke som at en politisk “ønsker” å holde fast på vedtatte lover slik at de ikke endres før målsetningen om uttransportering er gjennomført.

Det er skremmende at valgte politikere ikke forstår at barn og ungdom som vokser opp i dagens samfunn, også er de som “jobber” med å integrere asylsøkerbarn. Det er i denne tverrkulturelle smeltedigelen at “anerkjente” norske barn og asylsøker barn vokser opp sammen. De skaper felles verdier, drømmer og håp for framtiden. For disse barna er det uforståelig at vi har en politikk der vi først integrerer og aksepterer asylsøkerbarn, for så “om natten” å knuse de menneskelige investeringer de har gjort over flere år. Det er altså ikke bare asylsøkerbarn vi behandler dårlig i denne saken, men også norske barn.

Det er skammelig at vi ikke tar den etniske forfølgelsen av kosovo-serberne alvorlig.

Det er skammelig at vi ikke har gitt disse barna og familiene opphold på bakgrunn av humanitært grunnlag.

Det er skammelig at vi har tvangsreturnert de til Serbia uten å sikre barnas grunnleggende behov og framtidsmuligheter i det landet de kommer til.

Det er skammelig at vi har valgte politikere som ikke har ryggrad til å si at “vi tar ansvaret for for at saksbehandlingstiden har tatt for lang tid”

Det er skammelig at vi har en regjering som sier at vi trenger arbeidsinnvandring – BARE disse ikke kommer fra land utenfor Schengen område.

Det er skammelig at vi ber norske barn være med å integrere asylsøkerbarn – for så å “kaste” venner ut i fattigdom om natten.

Det er rett og slett skammelig at vi ikke har plass til disse barna og deres foreldre i landet vårt.

Hvem har tenkt å ta ansvar i denne saken?

Tone Persen