Mens den private velferden har økt jamt og trutt siden 2001, har den offentlige velferden stagnert, og dermed blitt dårligere. Den situasjonen har oppstått ved at mens private har oppnådd reallønnsvekst hvert år, har den offentlige økonomien blitt rammet av skattelettelser (Bondevik II-regjeringen), og i ettertid av skattefrysvedtaket 2004. På denne måten er det oppstått en ubalanse mellom offentlig og privat vekst!

Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 – 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..

Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.

Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.

Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).

Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.

Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).

Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.

Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;

- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.

Disse forslagene fortjener en debatt!

Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!

Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).

Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).

Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?

Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!