I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.

Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.

II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.

Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.

Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.

III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom – om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.

Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen – som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!

Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.

IV – arbeidsplasser føres til utlandet
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp – og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.

Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” – og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.

Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden – fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd – av skattebetalernes penger – til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.

På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.

I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.

Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.

V – Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.

Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.

Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!

VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter – uavhengig av politiske farge – prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?

Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.

Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!

Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.

Hva mener du?